Lyden av håp - samtaler med barn når foreldre har selvmordsatferd
Å leve med foreldres selvmordsatferd er ofte overveldende, ensomt og kaotisk for barnet. At vi hjelpere tør å snakke med dem om det som har skjedd, er veien ut av det vonde.
Av Marthe Sveberg, RBUP Øst og Sør
Usynlige stemmer: barn som pårørende
Bladene ligger gule og brune på bakken. Det er en torsdag. Og når Grete kommer inn døra etter skolen er det storebror som tar imot henne. Ansiktet hans er alvorlig. Hun setter seg, ytterst på stolsetet, sånn som de gjør på film når noe alvorlig skal sies. Så begynner broren å snakke. Moren er på sykehuset. Hun har prøvd å ta livet sitt.
Rundt middagsbordet samme ettermiddag sitter Grete, søsknene og faren samlet. En stol er tom, men det er ikke noe å dvele for mye ved. «Uansett hva som skjer nå, så må vi leve videre», sier faren. Mer blir ikke sagt om den saken. Ikke noen gang.
Klar, ferdig, fantaser!
Du har sikkert opplevd det selv. At noe litt stort skjer, men du får ingen forklaring. Du blir overlatt til deg selv, og det er en perfekt oppskrift på en ting – at du begynner å fantasere. Hva var det egentlig som skjedde? Hvorfor ble det sånn? Er det noe med meg? Dette gjelder også for barn. Det gjaldt for Grete Lillian Moen, nå studieleder i RBUP, da mammaen hennes prøvde å ta livet sitt.
– Jeg hadde så mange spørsmål som jeg gikk helt alene med. Var det et uhell? Hvis det ikke var et uhell, var det sånn at hun virkelig ønsket å dø? Hvis hun ønsket det, kommer hun da til å prøve på nytt? Så kommer tankene om at jeg ikke var snill nok, jeg var ikke flink nok, hvordan kunne vi unngått dette?
Overveldende følelser og stort ansvar
Det er stor dramatikk som utspiller seg en helt vanlig torsdag, den ettermiddagen i oktober. Fra å tenke og kjenne at verden er sånn ca. forutsigbar, så blir bakken man står på, røsket opp under bena på en.
– Man skjønner at man kan miste fundamentet og tryggheten i livet. Kan jeg plutselig bli alene? Hvem skal passe på søsknene min og meg hvis mamma blir borte? Man kan bli så redd og så stresset, sier Grete.
Og da er det bare en ting å gjøre. Blåse i egne behov, og gjøre alt i sin makt for at det forferdelige ikke skal skje. Følge med på stemningene, passe på å være snill, at mamma er glad. En umulig oppgave og ansvar, men noen må ta det. Så man bærer med seg ansvaret, og man bærer med seg skyldfølelsen over ikke være god nok, skammen over en forelder som har prøvd å ta livet sitt, og ikke minst sorgen. Sorgen over å ikke være nok. Jeg er ikke nok til å leve for. Og man bærer det alene.
Hør Grete fortelle om spørsmålene, følelsene og ansvaret man bærer på som barn i filmen nederst i saken.
Barn sier ikke mer enn de voksne tåler å høre
– Vi vet av erfaring, at barn sier ikke mer enn det de opplever at vi voksne tåler å høre, utdyper Grete.
Det handler ikke nødvendigvis om hva vi sier med ord, men alt vi ikke sier.
– Det var ingen som sa til meg at dette skal vi ikke snakke om, dette er en hemmelighet. Men jeg skjønte jo det, når ingen sa noen ting som helst.
Hjelperen bryter stillheten: samtaler som teller
Først, en usannsynlig historie om et vindu
Kristin Frisch Moe er studieleder hos RBUP og har mange års erfaring som behandler i BUP. Hun husker godt historien fra lekerommet. Om pappaen som ut av det blå fortalte at han hadde falt ut av et vindu, sønnen som brått sluttet å tegne, og stemningen som ble til is. Historien kan du høre i filmen nederst i saken. (Historien er anonymisert)
Hvem er disse barna?
Hvem er gutten som sluttet å tegne i ditt klasserom, på ditt fotballag, eller på din pasientliste? Det vet vi sjelden, sier Kristin.
– Det står sjelden noe om foreldres selvmordsatferd i henvisningsskjemaene og det er ofte informasjon vi ikke får tidlig i et utredningsløp.
Akkurat derfor må vi huske litt ekstra på disse barna. Hvorfor er han så sint? Hvorfor er mamma aldri med? Kan foreldres selvmordsatferd være noe av grunnen til at dette barnet har det vanskelig?
Unngå eller orke?
Noen ganger får vi hint om at noe er galt, som forsnakkelsen i Kristins historie. Andre ganger er informasjonen mer tildekt og vanskelig å få tak i, men fortsatt der inne et sted. I begge tilfeller kan det være fristende å ikke gå etter. Vi kan kjenne, som Kristin forteller om, at temaet er så sårt og vanskelig og skaper så mye ubehag, at det er best å ikke «gå der». Problemet med det er at barnet blir overlatt til seg selv, igjen. Det får nok en erfaring med at dette ikke kan snakkes om, ikke noe sted.
Hva trenger barnet og hva trenger familien?
– Barn som opplever foreldres selvmordsatferd har behov for hjelp til å danne mening i det som har skjedd. I BUP gjøres dette ofte best i en kombinasjon av individualterapi med barnet og familiesamtaler, sier Kristin.
Sluttbudskapet hennes er klokkeklart. Å få til gode familiesamtaler er nøkkelen for både barn og foreldre. Barnet blir fratatt ansvar, skyld og bekymring, og forelderen kan gjeninnta sin rolle som en foreldreautoritet. Er det noe vi foreldre vil, så er det å være gode foreldre for ungene våre, og at de får lov til å være barn. Ofte krever dette at forelderen får hjelp med sine vanskelige følelser – skyld og skam. Dette kan du lese og høre mer om lenger ned i denne saken.
Jobber du som hjelper eller vil du høre mer?
Hør Kristin fortelle om sine erfaringer og hva man som hjelper kan si og gjøre i møte med barn og foreldre i filmen nederst i saken.
Sammen i krisen: helende familiesamtaler og nettverket rundt
Synøve Magnussen Wiig er psykologspesialist i RVTS Øst og hun har mange års erfaring med behandling av mennesker som har prøvd å ta livet sitt. Hennes erfaring er at det går veldig kort tid før selvmordsforsøket ikke snakkes om. Det er kanskje ikke så veldig rart.
Store, stygge skyld og skam
For vi har alle kjent på følelsene. Følelsen av å ha gjort noe som virkelig ikke var bra og følelsen av at sånn skal man ikke være. Skyld og skam. De to kan være så vonde at det eneste man vil er å gjemme dem bort og late som det aldri har skjedd. Når det er et selvmordsforsøk det er snakk om, kan skylden og skammen være så sterk at det er vanskelig å leve med.
– Å regulere følelser med selvmordsatferd eller å håndtere utfordringer med selvmordsatferd er tabu. Når man har barn i tillegg blir det enda mer skamfullt og man kan få tanker om at man har skadet og sviktet barnet sitt, forklarer Synøve.
Fra fornektelse til reparasjon
I forsøket på å gjøre følelsene til å leve med, kan man lage litt alternative historier. Som pappaen Kristin fortalte om. At han falt.
– Men det gjorde han jo ikke. Og det visste jo gutten hans, han var jo i rommet, sier Synøve. Og så blir det en sånn ordløs og belastende hemmelighet i familien.
Hvis man skal klare å hjelpe familiene, så må man hjelpe foreldrene med å tåle disse følelsene. Tåle det de ikke tåler, slik at det kan bli tålbart for dem også. Og når følelsene er framme i lyset, kan deles og snakkes om, så kan reparasjonsarbeidet starte, med samtaler.
Fra ensomhet til fellesskap
– Når vi tar inn disse familiene til samtale, så er et av målene å vise at det meste kan snakkes om, sier Synøve.
Barnet kan få stille spørsmålene sine og forelderen kan forklare, godt hjulpet i forkant av hjelperen om hvordan man kan formulere seg. Ofte må også hjelperen være med å forklare. Det er også et mål at samtalene kan fortsette der livet leves – hjemme, hos helsesykepleieren på skolen, eller hjemme hos tante Karin. Det vil sikkert fortsatt være tunge dager, men åpenhet gjør en stor forskjell. Og så skjer det noe veldig viktig for fremtiden, forklarer Synøve.
– Forebygging er en av de viktigste grunnene til at vi må ta disse samtalene, fordi vi ser at det kan være fare for en generasjonsoverføring her. At noen barn som opplever foreldres selvmordsatferd også løser problemene sine på denne måten når de blir større. Men når foreldrene viser at det går an å ta imot hjelp når ting er vanskelig, at det vonde som har skjedd kan snakkes om, og det finnes andre å lene seg på, så kan de bidra til å bryte dette mønsteret. De blir gode rollemodeller.
Livet er vanskelig innimellom, sånn er det for oss alle. Men det aller vanskeligste er når vi går alene med det vonde. Å ha noen ved siden av oss gjør hele forskjellen. Det starter med at noen våger å ta samtalen.
Se hele filmen med Grete, Kristin og Synøve her.
Huskeliste til nedlastning
Vi må ha mange hypoteser oppe når barn strever, foreldres selvmordsatferd er en av dem. For å huske på akkurat denne hypotesen, har vi laget en huskeliste til deg som du kan printe ut og henge opp. Her får du også forslag til hva du kan si i møte med foreldre og barn.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på rbup.no
