Det er mange beslutninger som skal fattes fra barnevernet mottar en bekymringsmelding til en familie får bistand. Ny forskning har identifisert kjennetegn i sakene som går videre i systemet og i sakene som henlegges.

I 2022 mottok barnevernet nesten 50.000 bekymringsmeldinger. Av disse gikk cirka 76 prosent videre til en undersøkelse (Bufdir, 2024). I en ny doktorgradsavhandling har universitetslektor Kirsten Buck Rustad ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU Nord), UiT Norges arktiske universitet, sett nærmere på hva som påvirker forløpet i barnevernssaker.

– De fleste bekymringsmeldinger går videre til undersøkelse, men sannsynligheten øker enda mer hvis det er alvorlige bekymringer som vold og seksuelle overgrep i meldingen. Alvorlige bekymringer øker også omfanget av barnevernsundersøkelsen, sier Buck Rustad. Hennes forskning har tatt utgangspunkt i 1365 barnevernssaker fra 16 barnevernskontorer i Norge.

– Vi har avdekket at halvparten av meldingene som kommer inn, omhandler barn som allerede er kjent for barnevernet. I slike saker minsker sannsynligheten for at det åpnes en undersøkelse.

Når barnevernet får en bekymringsmelding, skal det ta maks syv dager før det avgjøres om saken skal undersøkes eller henlegges. Barneverntjenesten har ytterligere tre måneder på å undersøke saken og komme med en konklusjon på de sakene som åpnes. Buck Rustad har sett på hva som blir gjort i sakene og hva som påvirker det som skjer i undersøkelsen.

– Retningslinjene er ikke tydelige, det er opp til barnevernskontoret å vurdere hva som skal gjøres i hver enkelt undersøkelse. Spekteret av barnevernssaker er veldig bredt, derfor finnes det ikke en standard, sier Buck Rustad.

Hvilke bekymringer blir undersøkt? 

Barnevernssakene som er forsket på, baserte seg på innkommende bekymringsmeldinger i perioden 2015-2017 fra 16 ulike barnevernskontorer rundt om i landet. Resultatene viste at for 82,3 prosent av bekymringsmeldingene, ble det åpnet en undersøkelse. Noen saker endte opp med tiltak fra barnevernet. Tiltak kan være alt fra hjelp og støtte til en familie, til mer inngripende tiltak som omsorgsovertakelse.

– Selv om de fleste bekymringsmeldingene går videre til undersøkelse, er det noen typer bekymringer som øker sannsynligheten ytterligere for at en undersøkelse åpnes. Det vi har sett er at hvis det er bekymring om vold eller seksuelle overgrep, så øker sjansen ytterligere for at det åpnes undersøkelse. Dette gjelder også om meldingen inneholder bekymring for foreldrenes helse, familiens økonomi eller deres boforhold, sier Buck Rustad.

Buck Rustad forklarer at dette kan være fordi bekymringene er spesifikke og ofte innebærer en alvorlig risiko. Da blir det enda tydeligere for barneverntjenesten at barnet kan ha behov for bistand fra barneverntjenesten.

– Vi fant også at nesten 50 prosent av alle bekymringsmeldingene handlet om barn som allerede var kjent for barneverntjenesten. Tidligere kjennskap til barnet minsket sannsynligheten for at undersøkelsen ble åpnet. Dette kan kanskje høres rart ut. En skulle kanskje tro at flere meldinger betyr at flere er bekymret. Imidlertid er det jo sånn at de fleste sakene blir undersøkt. Det vil jo dermed være stor sannsynlighet for at dette barnets situasjon allerede er undersøkt, eller at det allerede er et tiltak i gang i familien, sier Buck Rustad.

Ikke alle vil ha hjelp

I forskningen har Buck Rustad også sett på saker som avsluttes fordi familier ikke ønsker hjelp fra barnevernet. Dette gjelder en fjerdedel av de henlagte undersøkelsene.

–Vi ser at barnevernets beslutninger om tiltak påvirkes av familienes ønsker. Resultatene mine viser at noe av forklaringen kan ligge i relasjonen familien får til barnevernet gjennom saksbehandlingen.

– Det ble vi nysgjerrige på. Kunne vi forstå avslag fra familien ved å identifisere noen kjennetegn ved disse sakene? Vi fant ut at familier med en forelder oftere takket ja sammenlignet med familier hvor det var to foreldre. Om det var avdekket at foreldrene hadde problemer med grensesetting, veiledning og/eller stimulering av barnet, takket familien oftere ja til tiltaket. Vi så også at hvis meldingen kom fra politiet eller var en bekymring om manglende oppmøte hos offentlige tjenester som helsestasjon/tannhelsetjeneste takket familiene oftere nei til hjelp, sier Buck Rustad.

Det er altså ikke bare vurderingen i barneverntjenesten som bestemmer saksgangen, familiene har også en stemme i disse sakene.

– Det at det er større sjanse for at en forelder takker ja, kan handle om at en forelder har mindre kapasitet enn to og dermed er mottakelig for støtte. Samtidig vet vi også at selv når det er to foreldre i en familie, er ofte kun en av foreldrene involvert i undersøkelsesarbeidet. Det kan bety at barneverntjenesten ikke klarer å bygge relasjon og tillit til begge foreldrene, og at det dermed blir mer sannsynlig at de avviser barnevernstjenestens tilbud om hjelp, sier Buck Rustad og fortsetter;

– Når meldingen kommer fra politiet, eller handler om manglende oppmøte, vil nok familien også være mindre forberedt på at det har blitt sendt en melding til barnevernet, og dermed kan muligheten for å få til et godt samarbeid, være mindre.

Den viktige relasjonen

Tiltak fra barneverntjenestene er som oftest basert på frivillig mottak og samarbeid. Den store jobben er å skape en relasjon med familien.

– Målet må jo være å involvere begge foreldrene så mye som mulig. Vi ser at relasjonsbygging antageligvis påvirker barnevernstjenestens avgjørelser mer enn hva vi har trodd tidligere, sier Buck Rustad og legger til

– Man kan jo tenke seg at en del saker blir henlagt på et tidligere stadium fordi foreldrene nekter, eller en har tidligere kjennskap til at samarbeid har vært veldig vanskelig å oppnå.

Buck Rustad mener dette er ett av flere områder innenfor barnevernsfeltet vi trenger mer kunnskap om.

– Jeg tenker at når noen familier ikke ønsker hjelp, må vi spørre oss om det er nødvendig med et sterkere fokus på relasjonene som skapes gjennom saksbehandlingen. Hvem når vi, hvem når vi ikke og hvorfor gjør vi ikke det? Vi trenger også å avdekke i større grad barneverntjenestens vurdering av risiko i familier som takker nei. Det er mulig at barneverntjenesten er veldig bekymret, men har ikke nok informasjon eller bevis til å foreslå omsorgsovertakelse. Men det kan også være at det er saker som ikke vurderes som så veldig risikofulle, eller at familien får tiltak gjennom andre instanser. Vi trenger rett og slett mer forskning på det området. Et annet område hvor vi trenger mer kunnskap, er alle sakene som meldes flere ganger. Blir de meldt på nytt fordi barneverntjenesten ikke har klart å bistå? Eller fordi nye problemer har oppstått i familien?

Buck Rustad mener at relasjonsbyggingen bør inngå i planleggingen av undersøkelsene.

– Det å jobbe med relasjonsbygging bør inngå i den interne veiledningen av barnevernsansatte. Det må trenes på hvordan man møter familiene, men saksbehandler må også få tid og ressurser til å kunne jobbe med relasjonene, avslutter Buck Rustad. 

Les mer om funnene i doktorgradsavhandlingen. Munin: Decision-making in Norwegian child welfare services- The impact of case characteristics on decision-making from referral to concluded investigation (uit.no)

Dataene i dette prosjektet er en del av det nasjonale forskningsprosjektet Barnevernets undersøkelsesarbeid.

Har undersøkt hva som avgjør lengden på saksbehandling i barnevernet 

En undersøkelse kan være arbeidskrevende for barneverntjenesten, men også krevende for familien. Det er mange møter som skal gjennomføres. Det kan også oppleves emosjonelt belastende å være en del av en undersøkelse. Det er lite kjent hva som styrer omfanget av undersøkelsene.

Universitetslektor Kirsten Buck Rustad har sett på hvilke type saker som har få aktiviteter i undersøkelsen, og hvilke saker som får en veldig omfangsrik undersøkelse. For å få et inntrykk av dette har hun i samarbeid med andre forskere laget en skala fordelt på lav, middels og høy aktivitet for å måle dette.

– Vi har sett på de vanlige prosedyrene og målt treffpunktene. Siden alle saker er forskjellige, er det ulikt hvor mye ressurser som kreves, sier Buck Rustad.

En vanlig prosedyre i en barnevernsundersøkelse er å møte foreldre, gjennomføre hjemmebesøk, snakke med eksterne informanter som for eksempel skole eller helsestasjon og involvere barnet i en eller annen grad. Rustad forklarer at enhver sak er unik og krever derfor ulik behandling.

– Det heter at saken ikke skal være av større omfang enn nødvendig enn at man klarer å gi et helhetlig bilde av situasjonen, opplyser Buck Rustad.

Rundt 80 prosent har normal aktivitet, mens 13,6 prosent av sakene har høy aktivitet. Det viser seg at jo yngre barnet er jo større omfang får undersøkelsen. Dette gjelder også bekymringer om vold, seksuelle overgrep og foreldres rusbruk.

– Dette skyldes antageligvis at det i slike saker er særlig viktig å innhente mer informasjon. Vi ser også at der barn har sosiale utfordringer hentes det inn informasjon med mange undersøkelsesaktiviteter. Grunnen til at aktiviteten i disse tilfellene er så høy, er at dette er problemer som er komplekse å avdekke, sier Buck Rustad.

De fleste undersøkelser går over tre måneder

Nesten 10 prosent av undersøkelsene hadde lavt aktivitetsnivå. Bekymringer som omhandlet manglende oppmøte hos PPT, tannlege eller helsestasjon økte sannsynligheten for lavt omfang av undersøkelsen. Få undersøkelsesaktiviteter skyldes, ifølge Buck Rustad mest sannsynlig at

bekymringene var enkle å få klarhet i. Noen kunne være løst med en telefonsamtale, hvor en for eksempel får vite at manglende oppmøte skyldes at familien har flyttet ut av kommunen eller landet.

– Det tok lengre tid før undersøkelsene med lavt omfang ble igangsatt, og de ble oftere henlagt uten tiltak. Dette viser at dette er saker som ikke er høyt prioritert av barneverntjenesten. Vi ser at de fleste undersøkelsene går over tre måneder, uansett mengde av undersøkelsesaktiviteter. Dette viser at det er begrensningene i forskriften som bestemmer tidsbruken, og ikke mengden aktiviteter som gjennomføres. Det er lett å tenke at undersøkelser som strekker seg over tid kan oppleves som en belastning for familiene. Så en mer effektiv gjennomføring av undersøkelsen kan være en fordel, påpeker Buck Rustad.

Les mer om funnene i doktorgradsavhandlingen. Munin: Decision-making in Norwegian child welfare services- The impact of case characteristics on decision-making from referral to concluded investigation (uit.no)

Dataene i dette prosjektet er en del av det nasjonale forskningsprosjektet Barnevernets undersøkelsesarbeid.

Denne saken ble først publisert på forskning.no den 1.mai 2024 og på uit.no 7.mai 2024.