Hvorfor blir noen barn akuttplassert, og andre ikke?

Vi vet fra tidligere forskning at akuttplasseringer i barnevernet ikke alltid er utløst av en akutt hendelse, og at mange barn flytter hjem etter kort tid. Hva kjennetegner akuttsituasjoner som blir løst på andre måter enn akuttplassering? Det har forsker Karen J S Havnen ved RKBU Vest dykket ned i.

Mange barn opplever akuttplasseringer som plutselige hendelser, uten tid til å forberede seg eller med informasjon om hva som vil skjer. Noen blir hentet på skolen, spesielt når det er mistanke om vold. Akuttplasseringer i barnevernet er derfor ofte forbundet med dramatikk og frykt. Nettopp fordi det oppleves så dramatisk for barnet, ønsker man å få antall akuttplasseringer ned. Samtidig kan det å la være å akuttplassere et barn som står i fare for å bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt eller skade ved å bli værende i hjemmet være et langt større overgrep.

På en mer skånsom måte

Tidligere forskning viser at akuttplasseringer ikke alltid blir utløst av en akutt hendelse, og at mange barn flytter hjem etter kort tid.

- Dette tyder på at noen akuttplasseringer kan unngås, og at det er viktig å rette oppmerksomhet både mot hvordan akuttplasseringer kan unngås, men også hvordan nødvendige akuttplasseringer kan gjennomføres på en mest mulig skånsom måte, sier Havnen som har undersøkt hva som skiller akuttsituasjoner som endte med akuttplassering fra akuttsituasjoner som ble løst på andre måter.

I alt 154 akuttsituasjoner rapportert i en survey til norske barnevernsledere ble undersøkt for å finne ut hvilke forhold som virker inn på barnevernet sine beslutninger om å akuttplassere barnet eller ikke.

Når blir en akuttplassering unngått?

- Akuttsituasjoner som ender med akuttplassering er særlig kjennetegnet av vold i hjemmet og fysiske overgrep, og at barnevernet i en tidlig fase vurderer plasseringsalternativ, forteller Havnen.

Men hva kjennetegner akuttsituasjoner som blir løst på andre måter?

- Her har barnevernet oftere gjennomført både hjemmebesøk og hatt kontakt med familiens nettverk. Ifølge barnevernslederne er foreldrenes innstilling og ressurser i nettverket de viktigste faktorene som medvirker til at plassering blir unngått, forteller Havnen og legger til at innsatser som styrker samhandling mellom barnevernet og barnets familie og nettverk kan være en inngangsport til at akuttplasseringer blir unngått.

Dette er en tekst basert på forskningsartikkelen Decision making in child protection emergency cases in Norway, Children and Youth Services Review (2023) fra Akuttarbeid i barnevernet av K.J.S. Havnen, B. Heggem Kojan, K. Gärtner Askeland, S. Aasen Nilsen, A. Skårstad Storhaug, , doi: https://doi.org/10.1016/j.childyouth.2023.107141.

Forsker Karen J.S. Havnen ved RKBU Vest