Medisiner kan hjelpe, men ikke alene: ADHD-behandling krever helhetlig tilnærming
Hva vet vi egentlig om medisinering av ADHD hos barn og unge? I et nytt webinar fra Kunnskapombarn.no oppsummerer barne- og ungdomspsykiater Ann Christin Andersen ved NTNU og RKBU Midt-Norge dagens kunnskap. Hun minner oss om at medisiner aldri kan erstatte helhetlig behandling, men kan være nyttig for mange barn og unge med diagnosen ADHD.
I webinaret «Medisinering av ADHD-symptomer hos barn og unge» tar Ann Christin Andersen for seg retningslinjer, kunnskapsstatus og klinisk praksis rundt medisinering av barn og unge.
Hun understreker at medisiner aldri skal være det første tiltaket, og heller ikke stå alene. Før medisinering vurderes, må barnet og familien få informasjon, opplæring og tilrettelegging i skole og hjem. Målet er å tilpasse hjelpen til hvert enkelt barn – ikke følge en fast oppskrift.
Medisiner kan bedre symptomer og fungering
Når ADHD-symptomene fortsetter å være en stor utfordring til tross for annen hjelp, kan medisiner bidra til å dempe symptomer og bedre fungering. Andersen viser til at sentralstimulerende medisiner har dokumentert effekt på kjernesymptomene – uoppmerksomhet, uro og impulsivitet. Mange langtidsstudier peker også på bedre utfall for barn som mottar slik behandling over tid, blant annet lavere risiko for skolefrafall, ulykker og rusbruk.
Andersen forteller også at flere får diagnosen ADHD nå enn før, noe som innebærer at vi sannsynligvis fanger opp flere med utypiske symptomer eller mindre alvorlige symptombilder enn vi gjorde tidligere. Dette betyr at forskningsresultater fra tidligere tiår ikke nødvendigvis kan overføres direkte til alle barn og unge som diagnostiseres i dag.
Individuelle forskjeller og faglig skjønn
Effekt av ADHD-medisiner må alltid vurderes individuelt. Noen barn opplever betydelig bedring, mens andre merker liten forskjell eller får plagsomme bivirkninger. Ved langtidsbehandling krever medisinering oppfølging, og det anbefales at både effekt, dose og bivirkninger vurderes jevnlig.
Målet er alltid at barnet skal få det bedre, noe som er særlig viktig å tenke på ved plagsomme bivirkninger. I en medisinutprøving vurderes effekt og bivirkninger, med informasjon fra skole, hjem og barnet/ungdommen selv, og man forsøker å finne riktig medisin og dose.
Barnet må være med på laget
Hun understreker også de etiske grensene. Medisinering krever samtykke og samarbeid, og det er aldri greit å gi ADHD-medisin uten at barnet er informert. «Barn må være på lag med behandlingen», sier Andersen, og legger til at god informasjon og tålmodighet kan gi et godt utgangspunkt for å få til dette. Når barn likevel motsetter seg slik behandling, kan det være nødvendig å vente.
Fokus på helheten
Andersen avslutter med å minne om at medisinutprøving starter hos spesialist eller i spesialisthelsetjenesten, da som regel i BUP. Mål med utprøving er å finne riktig medikament og dose, og etter dette er det vanlig å overføre ansvar for videre oppfølging til fastlegen.
Hennes avslutning peker på et enkelt, men krevende prinsipp: Behandling av ADHD handler ikke bare om å finne «riktig pille», men krever helthetlig tilnærming.
