Ny kunnskapsoppsummering om Parental Stress Scale (PSS) for foreldre
Gode kartleggingsverktøy er nødvendig for å forstå og håndtere foreldrestress. En ny kunnskapsoppsummering publisert i PsykTestBarn har sett nærmere på måleegenskapene ved den norske versjonen av PSS.
Forfattere av kunnskapsoppsummeringen: Anne-Martha Utne Øygarden og Kenneth Stensen
Parental Stress Scale (PSS) er et selvrapporteringsinstrument utviklet for å måle foreldrestress og kartlegge positive og negative opplevelser ved det å være forelder.
Konklusjonen fra kunnskapsoppsummeringen er at PSS bør brukes med forsiktighet utover de utvalgene hvor instrumentet har blitt validert, inntil det finnes mer robust dokumentasjon og normdata for norske foreldre.
PSS ble utviklet av Berry og Jones i 1995. Den norske versjonen er oversatt av Ane Nærde. Instrumentet består av 18 utsagn som foreldre med barn i alderen 0 til 18 år vurderer på en 5-punkts Likert-skala. En høyere totalskår indikerer et høyere stressnivå. Det tar under 10 minutter å svare på spørsmålene.
Kunnskapsoppsummeringen fra PsykTestBarn identifiserte 10 skandinaviske studier som har undersøkt PSS i utvalg av foreldre, hvorav fire er norske. Disse studiene har sett på ulike aspekter ved instrumentets reliabilitet (indre konsistens) og validitet (faktorstruktur) – altså i hvilken grad det gir pålitelige resultater og måler det det er tenkt å måle.
Resultatene fra de psykometriske studiene indikerer lovende egenskaper når det gjelder indre konsistens, men det er variasjon i den underliggende faktorstrukturen. Fire spesifikke studier, to fra Norge og to fra Danmark, fant at det PSS-testen ser ut til å måle faller inn i to hovedtemaer, eller «faktorer». De norske studiene fant at det som ble målt var henholdsvis hva som forårsaker stress, og mangel på belønning (f.eks. anerkjennelse eller positive opplevelser). De danske studiene beskrev opplevelse av stress og mangel på foreldretilfredshet.
Studiene er ikke enige om hvilke faktorer som måles av hvilke deler av PSS-testen, og kommer frem til forskjellige konklusjoner om hvor mange av de opprinnelige spørsmålene fra PSS-testen som bør brukes. Noen mener at en kortere versjon med rundt 12 spørsmål er best, mens andre argumenterer for å beholde en lengre versjon med opptil 16 spørsmål.
Oppsummeringen påpeker at det ikke finnes skandinaviske normdata for PSS, noe som gjør det vanskelig å tolke skårer opp mot hva som er vanlig i skandinaviske populasjoner.
Selv om PSS fremstår som et relativt godt undersøkt instrument når det gjelder visse psykometriske egenskaper, understreker forfatterne behovet for mer forskning. Fremtidige studier bør fokusere på å etablere kliniske grenseverdier, undersøke sammenhengen med andre relevante instrumenter i en norsk/skandinavisk kontekst, samt vurdere test-retest-reliabilitet og målingsinvarians over tid. Det er også viktig å kryssvalidere de ulike tilpassede versjonene av PSS i nye utvalg for å undersøke deres generaliserbarhet.
