Nye funn: Slik kan vi redusere og forebygge ungdomskriminalitet

En ny norsk doktorgradsstudie har avdekket hvilke faktorer som driver ungdom inn i kriminalitet, og viser hvordan vi kan forebygge dette gjennom målrettede tiltak. Studien er den første som går i dybden på risikofaktorer hos ungdom som mottar behandling i barnevernsinstitusjoner grunnet alvorlig og gjentatt kriminalitet, rusmisbruk og annen normløs atferd.

Studien er utført av Harald Kanestrøm ved Institutt for psykisk helse ved NTNU, under veiledning av flere forskere ved RKBU Midt-Norge, og bygger på omfattende og nasjonale data. Studien ser på bruken av Risiko-Behov-og Responsivitetsmodellen (RNR) i barnevernsinstitusjoner. "Metodikken er et kunnskapsbasert rammeverk for å utforme og iverksette tiltak som er spesifikt rettet mot ungdom med alvorlige atferdsvansker", forklarer Kanestrøm.

Se innslag om studien på Dagsrevyen 28. februar 2024

Ungdom i risiko

Studien viser at de som plasseres etter «tvangsparagrafene» i barnevernsloven har komplekse behov. Disse barna bærer med seg mange risikofaktorer, ofte fra ung alder. De fleste har hatt hjelpetiltak fra barnevern, oppfølgingsteam og psykisk helsevern. Kanestrøm mener dette en påminnelse om at det er en vond sirkel som er vanskelig å bryte, og at det er utfordrende å adressere de komplekse årsakene til ungdomskriminalitet. 

"Det er ingen quick fix for disse barna og studien tyder på at man må ha målrettede hjelpetiltak og en langsiktig oppfølging med et forebyggende perspektiv", understreker han.

Det er ingen quick fix for disse barna og studien tyder på at man må ha målrettede hjelpetiltak og en langsiktig oppfølging med et forebyggende perspektiv.

Ingen «one size fits all»

Ved bruk av risiko- og behovsanalyse har studien gitt oss helt ny innsikt i hva som driver unge inn i kriminalitet, og viser tydelig at vi ikke kan behandle alle likt", fastslår Kanestrøm. Over 40 % har kriminalitetsbelastet atferd kombinert med alvorlige rusproblemer. Rundt 20 % av ungdommene utgjør en høyrisikogruppe for videre kriminell løpebane. Disse individene trenger de mest intensive tiltakene for å hindre at de blir kriminelle «gjengangere». Denne gruppen kan også trigge alvorlig kriminell atferd hos annen ungdom hvis de samplasseres.

"Det er avgjørende at man foretar strukturert risikokartlegging for å sikre at ungdom får trygg og riktig oppfølging i institusjonene", påpeker Kanestrøm.

Hvordan få ungdom ut av kriminalitet?

Funnene bidrar inn i diskusjonen om økende ungdomskriminalitet og voldsbruk blant barn. For å snu trenden må innsats rettes mot å redusere risikofaktorer og øke beskyttelsesfaktorer, fremhever Kanestrøm. Studien finner at gjentatte lovbrudd, antisosialt holdningssett, svak selvregulering og aggressivt handlingsmønster er risikodrivende. Disse forsterkes av problemer på skole, utenforskap, fravær av positive rollemodeller og problematiske familierelasjoner. Jo flere risikofaktorer, desto større sjanse for voldskriminalitet og andre lovbrudd.

"Intensitet på hjelpetiltak må derfor justeres etter risikonivå", sier Kanestrøm. Med riktige verktøy kan man kartlegge hvilke faktorer som er i spill hos den enkelte, og dermed skreddersy innsats etter risikoprofil og måle progresjon over tid.

Vi må skille ulike behov

Selv om ungdommene i studien har store helseutfordringer, er det ikke sammenheng mellom risikonivå og psykiske problemer. Dette understreker kompleksiteten og nødvendigheten av å skille mellom kliniske og kriminogene behov, mener Kanestrøm. Kriminogene behov er påvirkelige risikofaktorer som er direkte knyttet til ungdomskriminalitet og dermed mål for behandling og forebygging.

"Man må se hele livssituasjonen og arbeide parallelt med de unike behovene hos hver enkelt og jobbe systematisk i flere spor", poengterer han. Det er spesielt viktig at akutte kriser og helsebehov ikke overskygger det store bildet, og man trenger en arbeidsmodell som sikrer stødig kurs og ivaretar alle behov.

Felles fagmodell for langsiktig og systematisk innsats

Flere offentlige rapporter har påpekt at man trenger mer kunnskap rundt effektive tiltak for barn i risiko for å begå lovbrudd. Den nye NOUen «Med barnet hele vegen» etterlyser et oppdatert kunnskapsgrunnlag og en tydeligere etterlevelse av en felles fagmodell i institusjoner. Doktorgradsarbeidet fremhever RNR-metodikken for sin evne til å systematisk kartlegge både ressurser og komplekse oppfølgingsbehov for deretter å tilpasse og måle innsats over tid.

De norske funnene er støttet av solid empiri fra internasjonale studier, og RNR-tilnærmingen bør integreres som standardmodell, både i institusjon og hos samarbeidspartnere, mener Kanestrøm. 

«Det er avgjørende at alle har et felles multisystemisk fokus og jobber koordinert mot samme mål, ikke stykkevis og delt», poengterer han. Tiltak startet i institusjon må videreføres ved hjemkomst, og for å sikre kontinuitet og forutsigbarhet må man ha et tydelig rammeverk å jobbe etter, avslutter Kanestrøm.

--- 

Funnene som det henvises til i denne artikkelen er hentet fra to artikler, der den ene er publisert og den andre i skrivende stund er antatt og er i trykken.

Artikkel 1: Ungdom i behandlingsinstitusjon: Behov og karakteristika

Artikkel 2: Kanestrøm, et al. (in press). Criminogenic risk assessment beyond juvenile justice: Exploring the predictive ability of the Youth Level of Service/Case Management Inventory (YLS/CMI) in Norway. Criminal Justice and Behavior DOI: 10.1177/00938548241237181