10 indikative tiltak for å bedre barn og unges psykiske helse

RKBU Midt-Norge har i 2019 arbeidet med en utfordring vi fikk av Barneombudet høsten 2018. Vi har tidligere beskrevet 10 tiltak på universelt nivå og om 10 tiltak på selektivt nivå. Her vil jeg beskrive våre foreslåtte tiltak på indikativt nivå. Universelt nivå handler om tiltak som omfatter alle barn og unge. Selektive tiltak retter seg mot utsatte grupper barn og unge og deres familier, mens indikative tiltak retter seg mot de barn og unge som allerede har utviklet symptomer på en psykisk lidelse.

Av Odd Sverre Westbye, senterleder RKBU Midt-Norge (fram til 2020)

1. Viktigheten av å identifisere og gjenkjenne vansker hos barn og unge, særlig de med varige kognitive vansker.

Alle barn, unge og voksne har både en soma og en psyke. Det finnes ikke en soma uten en psyke og omvendt. Å gjenkjenne en lidelse har alltid vært viktig for folks helse. Har dette barnet astma, har det røde hunder, har det leukemi eller har det en psykisk lidelse? Å oppdage lidelsen så tidlig som mulig gjør at tiltak kan iverksettes før sykdom har utviklet seg for lenge. Dette er relevant og viktig i all medisin.

Hva menes så med kognitive vansker? I Store Norske Leksikon defineres kognitive funksjoner som: «Mentale funksjoner som har betydning for erkjennelse, tenkning og kunnskapservervelse. Kognitive funksjoner omfatter sanseoppfattelse (persepsjon), oppmerksomhet (konsentrasjonsevne), hukommelse og logiske evner (begrepsdannelse, resonnerende evner, teoretisk intelligens), problemløsning og språk.»

Barn og unge med varige kognitive problemer er en gruppe som det er særlig viktig å se tidlig.

2. Anerkjenne varighet i vansker hos barn og unge med komplekse og sammensatte lidelser.

Noen tilstander er kroniske, det gjelder også for psykiske lidelser. Noen har astma hele livet, noen har en reumatisk lidelse som er kronisk, noen har allergier som ikke går over og noen kan ha en alvorlig psykisk lidelse som ikke lar seg helbrede. Dette gjelder ikke minst innenfor kategorien nevroutviklingsforstyrrelser som ADHD, Asperger og Tourettes. Det er viktig å ha kunnskap på plass om dette både i barnehage og skole der disse problemstillingene først opptrer, og senere i livet hos arbeidsgivere og andre som møter disse menneskene på sin vei gjennom livet.

I tillegg må vi rigge tjenestene på en slik måte at disse barna og deres pårørende slipper å måtte møte stadig nye behandlere innen de forskjellige tjenestene. Som en mor til et barn med Asperger sa til BUP for noen år siden: «La meg få én behandler hos dere som jeg kan forholde meg til.» Dette må gjelde i alle tjenester, i både førstelinje og andrelinje.

3. Sikre at tjenestene kan følge opp de dårligste barna over tid.

Det er dessverre slik at noen har både flere og større helseproblemer enn andre. De fleste av oss har god helse helt til livets siste fase. Fra vi er nyfødt til vi dør i 80-90 årsalderen er det noen av oss som aldri har behov for å se en lege eller en psykolog. Og heldige er de. Ikke minst hvis vi går hundre år tilbake i tid. Da var jo det å tilkalle doktoren jevngodt med å tilkalle presten for den siste olje, og en psykolog hadde ingen hørt om.

I dag er det heldigvis annerledes, men fortsatt er det slik at noen har større behov for helsetjenestene enn andre. Barn med de største psykiske problemene fortjener alle de ressursene vi kan stille opp med. Husk, det er ingen barn og unge som ønsker å ha det slik, de fleste ville nok gitt hva som helst for å ha sluppet unna den lammende angsten, eller den alvorlige melankolien eller den urolige kroppen som ikke vil sitte i ro. Hva om vi sluttet å hjelpe barn med alvorlige hjertefeil eller barn med kreft etter at vi har satt diagnosen? Det ville blitt ramaskrik.

Det er på sin plass at ingen barn og unge har sin hjemmeadresse ved en BUP-institusjon, men vi må ikke overlate de dårligste av de dårlige til barnevernet når disse barna og ungdommene er for dårlige eller for krevende til å bo hjemme. Det gjelder også de barna som åpenbart trenger en ny omsorgssituasjon. Noen av disse barna er så psykisk skadet og syke at også spesialisthelsetjenesten må stille opp med sine ressurser.

4. Bygge opp og sikre kapasitet og kompetanse i førstelinjetjenesten.

Barn og unge med psykiske helseproblemer bor og lever sine liv hjemme i en kommune. Det kan være en stor kommune eller en liten kommune. Det er i kommunen mulighetene ligger for tidlig oppdagelse av mulig skjevutvikling med mye angst, atferdsproblemer, traumer eller lammende tristhet. Det er på helsestasjonen, i barnehagen, på skolen eller i skolehelsetjenesten disse barna må ses og forstås.

Ikke minst må barna få adekvate tilbud som kan avhjelpe, helbrede eller forhindre negativ utvikling: I barnehagen og på skolen. Videre må fastleger, helsesøstre, PPT ansatte, ansatte i barnevernet og andre fagpersoner i kommunale helse- og sosialtjenester ha en minimumkompetanse på diagnostikk av psykiske lidelser hos barn og unge og kunnskap om behandling av lette og moderate psykiske lidelser. Det må også finnes god kunnskap i kommunene om virksomme familierettede tiltak.

5. Sikre en lett tilgjengelig spesialisthelsetjeneste.

Mange psykiske lidelser er kroniske tilstander hvor helbredelse ikke er mulig. Da er det desto viktigere at barn og unge og deres familier opplever nære og gode tiltak fra tjenestene. Det må stilles riktig diagnose og riktige tiltak må iverksettes slik at barnet og familien får best mulig hjelp. Helsevesenet og andre vesener er bygd opp som siloer med til dels vanntette skott mellom seg. Disse siloene kan vi lage broer imellom, broer som kan være smale og kronglete, eller broer som er brede og rette.

Denne samhandlingen handler hverken om evne eller metoder. Den handler om vilje til å gjøre livet lettere for pasient og pårørende med å etablere gode samhandlingsrutiner mellom aktørene. Spesialisthelsetjenesten må oppleves som lett tilgjengelige av ansatte i førstelinjetjenestene når behovet er der, og pasientene med kroniske lidelser og deres på rørende må oppleve av spesialisthelsetjenesten er der for dem. De må slippe å bli skrevet ut og inn, med forutgående henvisninger og ventetid når spesialisthelsetjenesten først er blitt involvert. Det gjelder ikke minst i saker hvor en ser at det kreves det langvarig oppfølging.

6. Sikre god samhandling mellom tjenestene som gjør utredning og behandling.

Norge er et land som setter av mye ressurser til oppfølging av barn og unges helse og velferd. Det er svært mange aktører som er involvert i arbeidet. Innen alle nivå (første, andre og tredjelinje) er det flere aktører. I kommunene så har vi kommunalt barnevern, vi har fastleger, kommunepsykologer, jordmødre, helsesykepleier, PPT, førskolelærere, spesialpedagoger, for å nevne noen. Hos et barn kan eventuelle problemer oppstå som resultat av genetikk, av lese- og skriveproblemer, av mentalt nivå (IQ), av fysiske forutsetninger, av støtte og relasjon til egen familie, av konflikter med venner, naboer eller lærere, av relasjoner til venner, og så videre.

Til å identifisere dette trenger vi fagfolk som både skjønner at egen kompetanse bare er en av flere kunnskapsområder som trengs for å forstå barnet og deres familie, og fagfolk som er i stand til å samhandle med andre fagfolk med komplementerende kunnskap. Vi har metodene – f.eks. BTI og ACT – det er kun snakk om å ville det nok.

7. Redusere stress for familier og individer.

Hva kommer først av høna og egget er som kjent et vanskelig spørsmål. Blir en psykisk syk av stress, eller påfører psykiske plager og lidelser deg stress i hverdagen? Psykisk lidelse, som somatisk lidelse, rammer ikke bare individet. Psykiske lidelser hos barn og unge rammer alltid en hel familie, både de voksne og eventuelle søsken. Det er slitsomt for foreldre å se at barnet strever, kanskje ha de også dårlig økonomi eller strever med ekteskapet, eller de har andre utfordringer i hverdagen.

Summen kan bli en tilværelse preget av stress, som igjen kan forårsake dårlig søvn eller misbruk av tabletter og/eller rusmidler. I sum blir dette en dårlig kombinasjon som preger hele familien.

8. Legge til rette for mestring.

I vår barndom, i vår ungdom og i vårt voksne liv vil vi underveis møte små tog store utfordringer som setter oss på prøve. Foreldre kan skille lag, en i familien kan falle i fra ved en ulykke, vi kan bli utsatt for et overgrep eller noe annet kan skje med oss. Når vi blir utsatt for disse utfordringene må vi ha en konto med oppspart psykisk helse som setter oss i stand til å møte motgangen.

Selvtillit er kanskje den viktigste egenskapen som holder deg psykisk frisk. Har du tro på deg selv, så føler at du er verdt noe, du tenker at du har mange positive sider, du vet du er god til noe. Dette bidrar til at du også håndterer de nedturene som nødvendigvis vil måtte komme på en måte som ikke er skadelig. Ingen kan gå igjennom et helt liv uten å få seg en på nesa, som en noe slitt frase understreker: «Livet er ikke for amatører».

Selvtillit bygges i all hovedsak gjennom to ting. Det ene er ros og belønning når vi presterer så godt vi kan, fra våre viktigste nære som foreldre, trenere, lærere og venner. Det andre er opplevelsen av mestring. Alle har sett hvordan et lite barn opplever selvtillit når de mestrer noe nytt, fra det å reise seg og gå til det å skrive navnet sitt.

9. Sørge for godt forebyggende arbeid på mangfoldige områder.

Forebygging er viktig i alle faser knyttet til sykdomsutvikling, også på indikativt nivå. Det handler om å være tidlig til stede i en eventuell sykdomsutvikling, det handler om å sette inn de riktige ressursene og tiltakene, det handler om å koordinere og samordne tiltakene mellom to eller flere aktører i tidlig fase og ikke vente til noe har gått galt. Det handler om å se hele barnet/ungdommen inklusive søsken og foreldre, og det handler om hjelpe barnet/ungdommen der det er (og det er som regel i hjemmet, i en barnehage eller på en skole.)

10. Sørge for implementering av virksomme tiltak.

Vår siste anbefaling er å bruke tiltak som vi vet virker. Dette er en selvfølge innen somatikken. Har du lungebetennelse så hjelper det lite med plaster og grønnsåpe. Har du hjerteinfarkt, så er ikke tiltaket familieterapi eller samtaleterapi. Slik må det bli innen vårt fag også. Vi må kunne si til en med en psykisk lidelse: Vi har sterk evidens for at dette eller dette tiltaket virker på dine problemstillinger.

Vi kan ikke garantere 100% hjelp i form av helbredelse til alle, like lite som en i somatikken kan garantere at alle med hjerteinfarkt eller alle med lungebetennelse blir helt friske igjen. Men, vi kan si at dette er den behandlingen som vi vet hjelper flest i dag. Som et kunnskapssenter ønsker vi derfor å promotere tiltak som har vitenskapelig evidens for at det virker. Et slikt tiltak fra RBUP/RKBU-familien er ungsinn.no.

Dette er siste blogg i denne serien om de 10 viktigste tiltakene for bedre psykiske helse for barn og unge. Vi har gitt 10 tiltak på universelt nivå, 10 tiltak på selektivt nivå og 10 tiltak på indikativt nivå til Barneombudet. En tilstandsrapport fra Norge i dag vil dessverre peke mot at til tross for stadig høyere levekår, reduseres ikke de psykiske helseproblemene til våre barn og unge. Vi har fortsatt en vei å gå i dette arbeidet.