10 selektive tiltak for å bedre barn og unges psykiske helse

RKBU Midt-Norge har i 2019 arbeidet med en utfordring vi fikk av Barneombudet høsten 2018. Vi har tidligere beskrevet 10 tiltak på universelt og generelt nivå og vil her beskrive våre foreslåtte 10 tiltak på selektivt nivå.

Av Odd Sverre Westbye, senterleder RKBU Midt-Norge (fram til 2020) 

Det er gledelig å se at også Regjeringen i sin «Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse 2019-2024 (Prop. 121 S) har delt kapitlene inn i henholdsvise tiltak på universelt, selektivt og indikativt nivå. I kapitlet som omhandler tiltak på selektivt nivå (Kap. 4 Tidlig innsats) fremhever meldingen følgende tre mål:

1. Familiestøttende tiltak skal settes inn tidlig.
2. Barnehagen og skolen skal videreutvikle sin kompetanse til å se og handle riktig.
3. Flere unge skal raskt komme over i utdanning, aktivitet og arbeid.

Også i vår anbefaling til Barneombudet ble bla følgende tiltak anbefalt:

1. Høy barnehagekvalitet

La meg illustrere med noen tall først:

• 91% av alle barn 1-5 år har plass i en barnehage i Norge.
• dekningsgraden for de minste under 3 år er på 82,5%.
• dekningsgraden for de på 3 år og opp er på hele 97%.
• 95% av disse barna har heltidsplass, som vil si en «arbeidsuke» på vel 40 timer.
• 81% av barn som tilhører en minoritetsspråklig gruppe går i barnehagen.

Barnehagen er derfor den arenaen utenfor hjemmet som små barn i Norge i dag tilbringer store deler av sin oppvekst i. Den kan være en arena hvor barn kan få kompensert noe for manglende stimulering, trygghet og nærhet i hjemmet. Kvaliteten på denne tjenesten vil da spille en avgjørende rolle.

En barnehage med kompetanse på relasjonsbygging, kunnskap om trygg tilknytting, kunnskap om lek og læring vil kunne utgjøre den lille forskjellen som gjør at Per og Kari får en god utvikling. Bare for å ha det sagt så viser forskning at barnehagekvaliteten i Norge fortsatt er på middels nivå internasjonalt.

Vi må tenke voksenressurs pr. barn, de voksnes utdanning og ikke minst de voksnes egen personlighet og trygghet. Barnehagen må ikke bli en arena for opptrening av de som strever med å få seg en jobb eller på andre måter strever med eget liv. Vi må ha trygge og stødige voksne med god utdanning i denne viktige tjenesten.

2 og 3. Foreldreveiledning når barnet har utviklet vansker og foreldrestøttende tiltak i familier hvor foreldrene har psykiske lidelser og/eller kognitive vansker og/eller nedsatt funksjonsevne.

Selv om snart alle barn går i barnehagen 40 timer i uka så er det fortsatt 128 timer igjen av ukas timer som fylles av foreldrene. Det handler om alt fra kosthold, hygiene, innramming av livet, relasjoner til familie, naboer og venner, fysisk aktivitet osv. Alt skal læres, fra å reise seg å gå til å lære alfabetet. Ikke minst skal barnet vokse opp til å bli en trygg voksen som både er glad i seg selv slik en er og som har evnen til å elske og bry seg om andre mennesker, planter og dyr.

Skal den prosessen lykkes trenger barnet trygge voksenpersoner rundt seg som kan trøste dem, se dem som de er, elske dem, utfordre dem og gi dem tilhørighet og mening i livet.

4. Samlivskurs for foreldre

Livet er ikke for amatører blir det sagt. Vi trenger i dag sertifikater for det meste som skal gjøres. Vi må ha vitnemål fra ulike læresteder for å kjøre bil, grave ei grøft, stelle et sår, lære barn alfabetet, bygge ei bru osv. Men, å bli mor og far eller mor og mor eller far og far til et barn – da trenger vi ingenting. For tre generasjoner siden bodde familiene tett i flere generasjonsledd og de eldre kunne være gode hjelpere for nybakte foreldre. I dag lever vi mer isolerte liv der nybakte foreldre må lære alt fra grunnen av selv.

Jeg ønsker overhode ikke å romantisere gamle dager med mange slektsledd i samme hus, det kunne helt sikkert være tungt for mange å komme inn i huset til svigers. Men ensomheten i dagens modell kan være svært utfordrende og vi må bare innrømme at skilsmissestatistikken er svært høy.

Ien del tilfeller går dette dessverre hardt ut over barna. Vi ser en del solide mageplask med svært høyt konfliktnivå i skilsmisser hvor det er en eller flere barn. Om vi ikke skal ha en ordning med sertifikat for å få barn, så skulle vi kanskje hatt obligatoriske samlivskurs for absolutt alle foreldre.

5. Barnevern av høy kvalitet

Barnevernet er den tjenesten i Norge som fortjener mest oppmerksomhet, støtte, utfordring og ressurser. De utfører den viktigste jobben som en kommune er pålagt. For hvert barn barnevernet kan «redde» fra manglende omsorg, fra vold i hjemmet, fra overgrep og mishandling og fra psykisk ustabile foreldre så sparer samfunnet seg for millioner i senere utgifter. Utgifter til helsetjenester, til kriminalomsorgstjenester til rustjenester med videre.

Barnevernkonsulenten har den mest kompliserte, den mest krevende og den mest utsatte jobben i en kommune. Hun og han fortjener vår støtte og oppmerksomhet, og min faste overbevisning er at de trenger et ressursmessig og faglig løft. Barnevernet må få langt flere ressurser – det vil være en samfunnsmessig utgift til innteksts ervervelse. Et samfunn vil tjene stort på at alle barn og unge har en god nok oppvekst.

I tillegg til flere ressurser må barnevernet få økt kompetanse og breiere kompetanse, og en må i større grad jobbe i tverrfaglige team. Barnevernet trenger psykologkompetanse, pedagogkompetanse, sosialfaglig kompetanse, familierettet kompetanse, helsekompetanse og barnevernfaglig kompetanse. De skal vurdere barns utvikling fra fødsel til voksen alder, de skal vurdere barnas kognitive evner, de skal vurdere barnas tilknytting til foreldrene, de skal vurdere foreldrenes omsorgsevner, de skal vurdere foreldrenes nettverk, de skal vurdere tilhørigheten i lokalmiljøet, de skal vurdere barnas skolegang, de skal vurdere foreldres evne til å ha omsorgen for barn med svært ulike utgangspunkt – da tenker jeg på barnets gemytt, helse, kognitive evner osv.

6. Gode lærer-elevrelasjoner

Ved siden av barnehagen er skolen den arenaen som absolutt alle barn i Norge legger igjen mest tid i løpet av sin oppvekst. Ti år, og for de aller fleste tretten, legges igjen i skolen for at vi alle skal kunne få en allmennutdannelse. Dette skal være en dannelsesreise hvor barna etter disse årene bør gå ut av skolen med både større tiltro til seg selv enn når de startet. De bør gå ut med faglige ferdigheter som er tilpasset deres kognitive evner, med en opplevelse av å være nyttig, verdsatt, ha en tilhørighet og å kunne mestre livet som voksen.

Dessverre er det fortsatt slik at for mange barn og unge går ut av skolen med mindre selvtillit enn når de gikk inn i skolen. Vi har en skole der epler, pærer og bananer skal sammenlignes og vurderes mot hverandre, og ikke en skole der hver enkelt elev vurderes opp imot sitt eget potensiale. Hvor mye selvtillit får du dersom du alltid får lite godt i et fag der lite godt er ditt potensiale sammenlignet med alle andre. Jeg er ikke imot at vi har konkurranse i dette samfunnet. Men hvorfor skal vi systematisk gi barn tilbakemelding på at de ikke er særlig gode i et fag når de tvert imot har ytt sitt beste og nådd opp til sitt potensiale?

7. Gruppetiltak på selektivt nivå for barn og unge som har utviklet symptomer på emosjonelle vansker (Angst/depresjon).

Angst og depresjon er ved siden av atferdsproblemer de mest vanlige tilstandene innen psykisk helse. Vi har vel alle kjent angsten eller tristheten komme krypende en dårlig dag. Og vi vet av mange norske og utenlandske studier at disse fenomenene rammer mange barn, unge og voksne. Vi vet at mange barn – særlig i skolealder – er triste eller er engstelige, og da mere enn det som godt er.

Disse barna bør få et lavterskeltilbud slik at tristheten og angsten blir håndterbar. De må bli sett av de voksne i skolen, og de må bli hjulpet videre med enda mere bistand fra spesialiserte helsetjenester dersom lavterskeltilbudet ikke er tilstrekkelig til å hjelpe dem. Vi må tilby dem hjelp som har dokumentert effekt.

8. Effektive tiltak mot mobbing.

Norge har nå lagt bak seg over 25 år med aktivt arbeid mot mobbing blant barn og unge. Det gjelder både akademisk arbeid med utvikling av og uttesting av ulike tiltak og programmer og manifest arbeid fra høyest politisk hold. Allerede i 2002 undertegnet daværende Statsminister Kjell Magne Bondevik det første manifestet som skulle få slutt på all mobbing i barnehager og skoler (mobbing blant voksne, på arbeidsplassen, i lokalmiljøer m.v.).

I 2011 fulgte regjeringen Stoltenberg opp med en nytt manifest og daværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen sendte ut brev til alle landets ordførere om å delta i denne dugnaden. I 2016 var det Statsminister Erna Solberg sin tur til å signere på et nytt partnerskap mot mobbing. Det har ikke stått på interesse for eller vilje til å gjøre noe på dette feltet. Alle ønsker å få slutt på dette problemet.

Hva er da status i 2019? Vi har ikke gode tall fra barnehagene og barnetrinnet i skolen. Fra mellomtrinnet og opp til og med VGS, ser vi fra elevundersøkelsen i 2018 at 6,1% av alle barna blir mobbet 2-3 ganger i måneden eller oftere. Dette er litt nedgang fra året før, men svingningene fra år til år er marginale. Mobbingen arter seg som alt fra utestenging til erting, baksnakking, fysisk trakassering og netthets.

Mennesket er og vil alltid være et sosialt vesen. Vi er avhengige av å være en del av flokken. «Ikke vær et ettall på jorda, bry deg om flokken din», sa avdøde sosialmedisiner Per Fugelli. Kanskje flere enn 50.000 barn og unge føler seg ikke som en del av flokken på grunn av mobbing. Så både regjering, ordførere, rådmenn, rektorer, barnehageledere og alle mødre og fedre har fortsatt en stor jobb med å inkludere alle barn og unge i flokken.

9. Heve grensa for alkoholkjøp med to år (tiltak mot rusmiddelbruk blant unge).

Mennesket har i alle land og kulturer benyttet seg av ulike rusmidler. En verden helt uten rusmidler lar seg vanskelig realisere. Alkohol i ulike former og styrkegrader fra øl til 96% sprit har vært brygget i Norge så lenge det har vært mennesker her (i hvert fall de siste 1000 år.) Dette er husflid og tradisjon og kunnskapen er bragt videre fra generasjon til generasjon. I Sør-Amerika har folk brukt andre rusmidler, i Asia andre igjen. I Norge er i hovedsak alkohol og tobakk de mest vanlige rusmidlene, men som vi vet er reseptbelagte rusmidler slett ikke sjeldne og andre typer ulovlige rusmidler er også lett å få tak i. Vi vet av undersøkelser at kanskje så mange som en av tre unge voksne (16-34 år) har prøvd cannabis.

Rusmidler brukt under svangerskapet kan få store konsekvenser for barnet, dette har vi mye kunnskaper om. Ikke minst er skadene knyttet til nevrologisk skjevutvikling, for vi vet at hjernen utvikler seg voldsomt de første 1000 dagene i et barns liv, fra unnfangelse til 2-3 år. Deretter kommer hjernen inn i en ny viktig reorganiseringsfase når barna kommer i puberteten. Ungdom burde hatt en merkelapp på seg som sa at hjernen er midlertidig litt ute av drift. Alkohol påvirker hjernen i stor grad, og mye god helse- og rusforebygging hadde vært oppnådd ved at en ikke rører alkohol fram til hjernen har slått seg mer til ro rundt 20-25 år. For gutter jo nærmere 25 år jo bedre.

10. Utjevning av sosioøkonomiske forskjeller.

Helse er og blir et klassespørsmål. Vi vet fra mange nasjonale og internasjonale undersøkelser at levealder og helse henger sammen med sosioøkonomisk status. Vi ser mellom land hvordan politikken påvirker disse forskjellene. Fattigdom er en risiko for utvikling av både fysiske og psykiske plager og lidelser, både i ung alder og som voksen.

Sosioøkonomiske forskjeller er et politisk valg, vi har kunnskapen som skal til for å utjevne forskjellene. Det er her snakk om vilje: Ønsker vi store eller små forskjeller mellom folk i dette landet? Store forskjeller skaper store helsemessige forskjeller mellom folk, små forskjeller skaper mindre helsemessige forskjeller mellom folk.
Blant unge uføretrygdete er psykisk uhelse den store utfordringen. Med psykisk uhelse kommer også utenforskap, selvmedisinering med rusmidler, kanskje kriminalitet for å betale rusmisbruket, og lista stopper ikke her. Alt i alt skaper psykisk uhelse problemer som igjen skaper store samfunnsmessige kostnader. Vi har derfor alt å vinne på at færrest mulig faller utenfor i fattigdom.

I 2017 hadde 1 av 20 sosialhjelpsmottakere full jobb. Ser vi på hele gruppa som mottar sosialhjelp så har denne gruppa forsørgeransvar for over 70.000 barn under 18 år. Vil vi ha det slik?

Jeg sier som Per Fugelli: Politikk er å dele levekår.

Dette er et innlegg i serien om de 10 viktigste tiltakene for bedre psykiske helse for barn og unge. Vi har gitt 10 tiltak på universelt nivå, 10 tiltak på selektivt nivå og 10 tiltak på indikativt nivå til Barneombudet.